Nå er det nesten èn uke siden han kysset meg, og jeg er så redd for at han ikke vil gjøre det igjen

Mens jeg sitter her og prøver å konsentrere meg om buddhismen så slår det meg noe: Jeg bruker forferdelig lang tid til å tenke på han. 

Står opp om morgenen. Lurer på hva han gjør nå. Går til badet og stirrer på det mindre pene synet i speilet. Haha, hva ville han ha sagt om han så meg slik? Gjennom alle dagens gjøremål og plikter er jeg aldri helt til stede. Jeg vil være med han, han, han! 

Kjærlighet er skremmende er det ikke? Man blir til en person som bare er halvt mentalt til stede, til en som fniser helt ut av det blå fordi du kom til å tenke på den gangen han hadde lagt armene rundt deg og kalt deg verdens vakreste. Man blir håpløs. Håpløs, lykkelig og fullstendig dum.

Samtidig er jeg kjempeglad for at statistikken viser stadig høyere tall. Ha en fin tirsdag, søte!